Fra vinduet hører jeg den vanlige klirringa i de ølglassene for mye fra den mørkebrune puben to etasjer under. Kroppen min har vært i bedre fysisk stand. Faktisk veldig mye bedre. Jeg ser Plaza gå i ett med den blågrå himmelen. Følelsen av at livet begynner på nytt imorgen er ubehagelig tilstedeværende. Ny semesterstart, den starten jeg egentlig har ventet på i ti år. Journalisthøgskolestarten. Starten på mitt endelige valg. Som også er den skumleste kjenslen jeg har vært borte i på lenge. For bortforklaringenes tider dimmer vekk, tiden jeg har surra og venta og gjort andre halvveis ting er kanskje over. Nå er jeg nødt til å bli forbanna flink. Og det rimelig fort. Sommerens o store dokumentarproduksjon ligger like urørt i lokalradiostudioet jeg har vært mye i det siste året. Like urørt som for en uke siden. Hva skjedde med at dette skulle være hardwork-bli seriøs før studiestart- uka? I stedet ble det drikk deg så full som bare oslos gater tillater deg- uka. Skylder litt på Øya, det var altfor god stemning i sentrum til å gjøre noe annet. Virile gutter med fin hår og fine bukser overalt. Én pjæls til, tenkte jeg, abre en til så har jeg han i boks. Det synges Vålerengasanger på brunt under meg. Akkompagnert av basstoner fra trikken vært 10.minutt. Det handler om fylleangsten og angsten for å ikke bli full. Nok. Og den verste angsten av dem alle, nemlig angsten for å gå glipp av noe. Derfor må jeg dra fra oslo. Imorgen, for å bli flink til å ikke gå glipp av noe som helst fremover.
og hva i helvette skjer med at innertiern fra fredagen ikke ringer meg? Lurer på hva han het. Har forsåvidt glemt hvordan han så ut også, så det kan være det samme.De stundene i livet som nå hvor jeg ikke tenker tilbake eller fremover, bare lar meg oppsluke av alt rundt meg og ingenting annet. Som Plaza, de tørste i første, gjengen utenfor Netto og det krenglende paret på andre siden av veien. Det er vel de stundene som skal være livet.
Og egentlig har jeg bare lyst til å bli full igjen.