Septembers første søndag

Våkner i en fremmed seng rundt ett, eller kanskje ikke akkurat fremmed men fremmed nok. Ut, hjem og finne min egen seng. Gårsdagens siste gintonic tok turen ned i leveren så sent(eller tidlig) som i sjutiden. Det merkes. Senga mi er fantastisk, jeg må ha noen mtimer til. Vips er klokka fire, frokost? Prøver å mingle i stua, folk er i humør. Jeg prøver, tenker bare seng, seng. Angrer på at jeg ble der jeg ble inatt. All min visjon om å ikke vise interesse i hele går ble feid vekk. Nesten bokstavelig talt. Må en tur til i senga, bare en liten time. Innleveringsfristen for første oppgave er nær, og jeg skal også møte i studentradioen. Faen. Plutselig er klokka halv sju. Scheize. For et opplegg, stå opp halv sju, spise frokost, gå på møte, og det er iferd med bli mørkt. Argh. Må ha noen hvite dager, må gjøre dritmye lurt i noen dager nå. Kjenner jeg lever. Og det ble lys.