SelfdestructiveSøndag

Fra vinduet hører jeg den vanlige klirringa i de ølglassene for mye fra den mørkebrune puben to etasjer under. Kroppen min har vært i bedre fysisk stand. Faktisk veldig mye bedre. Jeg ser Plaza gå i ett med den blågrå himmelen. Følelsen av at livet begynner på nytt imorgen er ubehagelig tilstedeværende. Ny semesterstart, den starten jeg egentlig har ventet på i ti år. Journalisthøgskolestarten. Starten på mitt endelige valg. Som også er den skumleste kjenslen jeg har vært borte i på lenge. For bortforklaringenes tider dimmer vekk, tiden jeg har surra og venta og gjort andre halvveis ting er kanskje over. Nå er jeg nødt til å bli forbanna flink. Og det rimelig fort. Sommerens o store dokumentarproduksjon ligger like urørt i lokalradiostudioet jeg har vært mye i det siste året. Like urørt som for en uke siden. Hva skjedde med at dette skulle være hardwork-bli seriøs før studiestart- uka? I stedet ble det drikk deg så full som bare oslos gater tillater deg- uka. Skylder litt på Øya, det var altfor god stemning i sentrum til å gjøre noe annet. Virile gutter med fin hår og fine bukser overalt. Én pjæls til, tenkte jeg, abre en til så har jeg han i boks. Det synges Vålerengasanger på brunt under meg. Akkompagnert av basstoner fra trikken vært 10.minutt. Det handler om fylleangsten og angsten for å ikke bli full. Nok. Og den verste angsten av dem alle, nemlig angsten for å gå glipp av noe. Derfor må jeg dra fra oslo. Imorgen, for å bli flink til å ikke gå glipp av noe som helst fremover.

og hva i helvette skjer med at innertiern fra fredagen ikke ringer meg? Lurer på hva han het. Har forsåvidt glemt hvordan han så ut også, så det kan være det samme.

De stundene i livet som nå hvor jeg ikke tenker tilbake eller fremover, bare lar meg oppsluke av alt rundt meg og ingenting annet. Som Plaza, de tørste i første, gjengen utenfor Netto og det krenglende paret på andre siden av veien. Det er vel de stundene som skal være livet.
Og egentlig har jeg bare lyst til å bli full igjen.