Unormal til det normale skiller oss ad

Det slo meg da jeg gikk tilbake til jobb etter pausen. Jeg har vært singel i over tre år, en situasjon som jeg egentlig er svært, svært fornøyd med. Men så slo det allikvel brått og uventet ned i meg. Shit man. Er det noe galt med meg? Og i det jeg hadde tenkt denne tanken ble jeg med ett urimelig uvel og sint. Ikke på grunn av det jeg tenkte, men AT jeg tenkte det. For det er fett å være singel, og jeg mener med hånden på hjertet at jeg aldri lurer meg selv når jeg sier dette. Eller noen andre. Så hvorfor slo denne tanken ned i skrotten min som et kjipt lyn overrasker en ensom dum sau på en bakketopp en uværsdag?

Det som plager meg er den sinnsyke inngrodde trangen til å ikke være unormal. Selvom jeg vil være så ulik alle andre som mulig til enhver tid, for fy flate så mye tullinger som forstyrrer utsikten til alle kanter av tilværelsen din. Selvom jeg har store behover for å vise at alt jeg gjør er gjennomtenkt og jeg står for hver bidige handling, for det gjør jeg, ihvertfall nesten. Selvom jeg har det perfekt, spesielt som singel, så kommer disse blaffene. Som idag. En redd plutselig tanke om å forbli alene. En plutselig tanke om at når jeg er klar for å binde meg, da er alle lei. Når jeg en dag blir lei alle prosjekter og forsøk på å lure de jeg lure vil. Lei alle liksom heve meg over dumpinger med å surre meg vekk i noe nytt og interessant. Da er alle lei.

Ulv, ulv?

Takk gud, det er sommer.