Vårdistré på toppen av kaka

Først var det husnøkler og mobiltelefonen. Sofienbergparken er fantastisk en av de første varme lørdagskveldene i mai, hvilket leder til hva jeg vil kalle uoversiktlig fyll. Det verste med å miste en sånn kombinasjon som nøkler og mobil er at det var pæl umulig å ringe rundt å høre om noen hadde sett noe, det var like vanskelig å ringe samboerne mine for å be de slippe meg inn. Jeg var rett og slett ganske kjørt.

Så forsvant nøkkelkortet til jobben på senteret. Det skjønte jeg mindre av. En morgen bare fant jeg det ikke. Og gidder faen meg ikke å betale 50 spenn til sydenliv-dama i informasjonen for et nytt kort og en belærende tale.

Deretter var det innebandyfest. Dagen derpå var jeg uten månedskort, husnøkkelen til foreldrene mine, lommeboka, og verst av alt: Nøkkelen til klubbhuset som JEG hadde tatt ansvar for. (Dummeste ideen siden Dovre falt.)Alt tidsrom mellom 00-06 var heller uklart, for ikke å si svart.

Så forsvant nøkkelen til radiostudioet. ("Nå henger jeg meg")

Alt fra innebandyfesten dukka opp igjen. Hadde seff bare lurt lagt alt under setet i taxien. Resten er vekk, og politidama på Hittegodsavdelingen på grønland er lei av at jeg ringer. Hun sier det ikke, men jeg skjønner såpass på tonefallet hennes. Har da en viss sosial teft. Selvom jeg mangler definitivt en del annen type tefter.